Det går mot sommer!
Deilig!
Solen skinner, det gjør så godt etter en lang vinter!
Men med sol og sommer følger også det jeg hater mest av alt:
mindre klær å skjule seg under, badesesongen....
Og i år, som alle tidligere år så langt tilbake jeg kan huske, tenker jeg på HVORFOR er jeg like stor nå som i fjor? Jeg som bestemte meg for at neste sommer skal jeg føle meg vel med min egen kropp. Riktignok er jeg 3 kilo lettere en juni sist sommer, men en bikini ser ikke bra ut på meg fordet ;-) og dessuten er det ikke akkurat DET som bekymrer og plager meg mest. Det som plager meg mest er hvordan jeg har det i hverdagen.
NÅ
en sen april kveld,
bestemmer jeg meg for at jeg skal snu hver sten for å få hjelp!
Helt siden tenårene har jeg vært hos utallige leger, forklart symptomer og hvordan kroppen min fungerer. Til dags dato har ingen skrevet en diagnose ned på papiret... Bare muntlig har legene sagt at jeg har PCOS. En sykdom jeg ikke kan bli frisk fra og som blir verre for hvert år som går, og som vil gjøre meg barnløs. Jeg husker hvordan jeg gråt meg i søvn som 17 åring etter denne beskjeden. Men - jeg har fått to vakre og perfekte barn, takk gode Gud for det! De er to mirakler som jeg setter umåtelig stor pris på!
Jeg vil så gjerne våkne om morgenen og føle meg klar for en ny dag!
Istedet klamrer sengen seg fast til kroppen min,
puten klarer ikke å gi slipp på hodet mitt,
hele meg lengter etter MERE søvn.
Igår la jeg meg kl 22.00 og sov til 07.30 i dag, jeg stod opp med barna, kjørte gutten min på skolen. Så gikk jeg å la meg igjen. Fri dag!
SOVNET PÅ ETT BLUNK!
Opp igjen kl 11.15 for å dra på ett etterlengtet lunsjbesøk med gode venninnner,
det gjør meg godt.
Det er godt å vite at jeg har ett nettverk av venner som bare vil meg det beste.
Det styrker!
Noen få timer går - så melder søvnbehovet seg igjen, jeg trosser det. Man sover ikke midt på dagen. Det gjør ingen. Inni meg foregår det en evig kamp. Hele mitt ønske er å strekke til i hverdagen, skape ett godt og harmonisk hjem for mine kjære. Samtidig skriker kroppen etter hvile. Den vil ikke. Bena visner, hjertet slår dobbeltakt, hukommelsen svikter, konsentrasjon er fraværende, og magen verker.
Noe må gjøres!
Det er tid for forandring!
